Åååo, Lord!

Jeg er her igjen, jeg. Svikter aldri.

Se, så!

Denne gangen har blogtittelen min en dobbeltbunnet og finurlig betydning (som vaaanlig). Den er både et rop til alle makter om at det er sinnssykt lenge sia sist jeg skrev i bloggen (jeg tenkte jeg kunne skrive 13. juni, sånn på halvtårsdagen liksom, men er jo alt tre dager bakpå), i tillegg til at den, tittelen, er en allegori til Radioresepsjonens Jamaicanske oneliner-spalte (som jeg, sammen med resten av det deilige, deilige programmt Radioresepsjonen, har blitt alldeles, fryktinngytende avhengig av i det siste), SAMT at det er et dekkende uttrykk for alt annet det er verdt å slenge et "oh, lord!" ut til. Som for eksempel det søte, ubegripelige faktum at jeg IKKE KOM OPP TIL MUNTLIG EKSAMEN I ÅR!!! No shit, ikke i det hele tatt. Altså er dette dagen da jeg teknisk sett er ferdig, ferdig, ferdig med mitt videregåendeskole-liv! Gud i London!

Denne underfulle konklusjonen trakk jeg i dag, da jeg ikke ble nevnt på listene over alle som kom opp til eksamen. Jeg kunne ha kommet opp i Nyere historie (skrekk), Naturfag (og gru) og Religion og Etikk. Og absolutt alle skulle opp! Men ikke jeg ;)

Jeg feiret begivenheten med en liten bli-ny-dag som seg hør og bør. Så nå har jeg et nyfrisert og jordbærduftende hår, en nummen og nettopp gjen-piercet nese (det var veldig deilig å få piercingen på plass igjen, jeg har savnet den de månedene jeg har måttet la det gro) - og jeg har spist en god del sjokoladeholdige greier, så nå skal jeg faktisk klare meg en stund.

Sånn ellers det siste halve året har det egentlig ikke skjedd så veldig mye. Har ikke, før nå, oppnådd noe revolusjonerende innen skole, skal fortsatt gå psykologi til høsten, har ikke blitt fridd til av et eneste menneske, har ikke konvertert til buddhismen, og har foreløpig heller ikke rømt hjemmefra. Men det skal jeg snart; har en superduper leilighet som står og strekker de små armene sine så langt den kan til hver side, og venter på at jeg skal løpe inn i dem. Om en ukes tid! Eller to. :)

Så, to be continnued.

Ingunn skal også komme, så kanskje, hvis verden ikke står til påske, så klarer hun å gi meg inn med nok teskjeer til at det kanskje blir noen bilder her. Til slutt.

Natta folkens. I morra skal jeg feire min nyvunne ferie med ukas husvask.

Og radioresepsjonen!

Jeg benytter forresten anledninga til å hilse til min kjære venn Marius som kun for provokasjonens skyld foreslo at jeg skulle legge ned hele bloggen siden jeg aldri skreiv der. Og så trodde han at jeg enten skulle skrive med en gang eller faktisk skulle legge den ned. Fuck you, darlen. :)

Julebakst og drosjetakst

Skjer med oppdateringer a? :-O, med hilsen fra Isabel. ;)
Men dere ser jo hva som skjer; straks jeg begynner å oppdatere ofte, så begynner folk fanken rulle meg å klage på det òg. Det skal ikke være lett!

Men i det siste har det vært... ja. Ganske vanlig, egentlig. Det har skjedd mye, men lite - gått langsomt, men fort... og så videre. Men koselig har det vært.

Men nå blir det jo snart jul. Jula er jo en tid for tradisjoner. Og tradisjon tro; jeg akter å unnskylde blogg-innlegget mitt (hvem var det som kommenterte det en gang forresten?..)

Iallfall,

På tirsdag tok jeg erbødig på elgforkleet og bakte julekaker sammen med en av de viltre tantene. 2 slag for the win! (Hvis du leser litt fort, så ser du at det der er et sjutall, og da er jo egentlig jeg den perfekte julebakerinne. Mmmmhmm!)
Det ble kjempegodt, og var kokosmakroner og sjokolaaadepletter! Det ergelige er at jeg skal gi dem bort i julegave, bare sånn for å boikote handelsstanden, så jeg får nok ikke jafset i meg så mye som jeg etter retten burde ha gjort. Men. Man er jo et prinsipielt og veldedig menneske, så litt må man vel ofre...

Og hva drosjetakst angår; herregud, den er høy! Og jeg samsvarer jo ikke helt med idéen av en kvinne, for å si det med Platon. For hun har to øyne i skallen, og jeg har tre. For de som skjønte den, HAHA! Så, jeg har sånn transporttjenestekort med ganske lite penger på. Så da går jeg heller enn å ta drosje, både miljøvennlig å sunt:) Faktisk, har jeg regna ut at jeg har gått frem og tilbake til byen (tilsvarende en og en halv times gange) NESTEN hver dag i to uker nå. Oioioioi! :D

Idag har jeg gjort det også, blant mye annet. Jeg har lest i Ragnar Hovlands 1964 - kanskje det skal bli innvielsen av min så tydelig aldri kommende bokanmelderblogg?! - , jeg har gått til byen sammen med Ragnhild, vært på kafé med Ragnhild, truffet Guatemalske folk que eran muy, pero muy guays!, kjøpt mandariner, sjokkis og operamints, gått til dalen igjen, og besøkt venninna til mamma. Derfra kom jeg hjem nå, sånn ca. Det er veldig, veldig fint å besøke henne. Og hvis ingen snart tar et initiativ til noe annet, har jeg en nyttårsaftendate allerede. :)

Men nå går batteriet ut av min personlige computer, stakkar, såeh... Da blir det nok mer bløgging l8r on.

Bella ciao!

Til Marius, som irriterer seg over at jeg blogger så ofte…

Hvis man vil høre at det regner,
Virkelig VIL høre at DET REGNER,
Da drar man til naturfagslabben, tredje etasje, under takskjegget, på Kongsbakken videregående skole, i Tromsø, Norge, Skandinavia, Europa, Verden,

Og der kan man sitte
Ganske i ro
Og kjenne at mørketidssøvnen sniker seg innpå
og sloss meg seg selv for å giddeå trene
men finne ut at det er komisk å droppe det,
siden man nettopp har brukt en time
i akkurat dette piss-og ikkesærligtropiske-regnet
på å komme seg hjem for så å gå tilbake til skolen
bare for det igjenglemte treningstøyets skyld.


Men egentlig er det jo en fin dag
Og jeg er sulten. :)

Allmenn...

...et ord jeg aldri har vært helt sikker på hvordan staves. Allmen? Almen? Almenn? Eller allmenn? Ulmen. Dolmen. Palmen. Fysj.

Selv nå, når jeg er nesten tusen prosent sikker, er jeg littusikker.

A-L-L-M-E-N-N. Det er nok med en kå i nok, men legg igjen to ganger ell og enn, i allmenn.

Correct me if I'm wrong.

[advarsel; dette innlegget ble siiiiinnnpsykt lang... Del det opp i porsjoner.]


Åhh... for en deilig, deilig kveld. Jeg har nettopp fått internett tilbake på rommet mitt, Katie Melua inn på iPoden, koseteppet wrappa som en tacotortilla rundt skrotten og en svær, DIGER, billedskjønn bolle med kakao og krem av Sonja. Dere aner ikke hvor stor den var. Og det beste av alt; full av små sjokolaaaadeklumper. Mmmmm. MMMM!!! Jeg har det perrrrfekt.
Og så har jeg nettopp kommet hjem fra Barcelona, og jeg er så FORELSKA! I byen da, altså. Men apropos så har jeg funnet så mange nydelig vakre James Morrisonsanger at jeg sikkert ville hooka up med hvem det skulle være, så gutter og jenter, hvis dere av en eller annen bissar grunn skulle ønske dere meg som deres tilkomne så get it on! :P (Det hjelper selvfølgelig enda mer hvis dere er bergenske afroamerikanere, da.)

Men Spania, da. Jeg vet ikke helt om det er nå jeg skal begynne å beskrive alt, for da dør jeg av lengsel. Men, men. Jeg gjør det for det.

På mandag flytta vi til Molí de Mar, som var et hus ved et fyr. Det ble kult om kvelden, for da sveipa fyrlykta over hele området, og det ble romaaantisk. På dagen hadde vi blindeprogramseminar. Ohoi! Jeg fikk utfordret det meste av min tålmodighet med spansk Jaws og ZoomText (spesielt fordi jeg selvfølgelig bruker Supernova, og ikke ruler spesielt i verken Jaws eller ZoomText sånn i utgangspunktet). Jeg ble også karikaturtegnet av Hanna, noe jeg fortsatt er imponert over. Den vil jeg egentlig ha! Men den ligger nok og vansmektes på en av PC'ene til universitetsseksjonen i Vilanova, så akk. Jeg fikk forresten også forståelse av at det ikke var så mye pes å studere som blind akkurat der, så daaa ble jeg litt på G. ;)


Senere vandra vi til Molí de Mar og spiste lunsj med potetgull. Min selvutnevnte spansklærer Fransesc (jeg får ikke til den klærten under c'en...) hadde det festlig med å lære meg innviklede setninger og uttrykk, og jeg babla som en baby hele tida.

Så var vi i hagen og min trofaste orienteringsguide Karolis viste meg the world shining shimmering splendid.


Om kvelden hadde vi vår interkulturelle naaait. Vi presenterte Norge med dramatisering av Askeladden som kappåt med trollet (YUM!), mjød, russelue, ostehøvvel (med tilhørende brunost som var forsvunnet og kom til rette igjen, men så svett og jævlig at den trengte et rehabiliteringsopphold i kjøleskapet flere dager etterpå), melkesjokolade, nasjonalsangen og Oro jaska beana!! Det var rett og slett fantastisk:P I tillegg lærte vi å danse "Sjå du badet" og hadde det festlig resten av kvelden. Nattur måtte vi også ha;) Det ble tatt mange nydelige bilder av Sylvia i baby-dessa.

Tirsdag dro vi utpåturgodglassur for å memorere vakre bygninger som vi kunne lage tilgjengelige modeller av. Vi fikk også en hyggelig ordfører til å tale for oss; han tok seg mye på nesa og sa mange fine ting om blinde folk. Jeg liker ham! Da vi kom heim badet jeg i de romaaaantiske bølgene med Hanna, Lisalotte, Alex og Karolis, og så valgte vi ut materiale til vår egen kjære modellbygning (jeg endte tilslutt på gruppa som skulle bygge den der... kirkegreia med hunden. Jeg har glemt helt hva den heter, som det ukultiverte svinet jeg er. Og så var jeg ubehøvle nok til å skjære Fransesc i hånda da jeg skulle ordne gulvet i bygningen. Det var helt forferdelig, jeg har dårlig samvittighet enda!Og gulvet ble skikkelig skeivt og så teit ut forøvrig. Men det var gøy med Italia-Hellas-Estlandkvelden! Powerpointen var helt nydelig festlig:P Og min rødhårete tyskerbroder Jahn (?) forklarte med glede og besvær alt som skjedde på videoen til Hanna og Lisalotte. Det var visst forresten nå vi lærte sjådubadet... sorryyy... tror jeg.

Og onsdag gjorde vi nesten det samme. Vi lagde ferdig modellene våre (heheeey, vår ble skikkelig deilig!) og så gikk vi til en fiskerestaurant som jeg bare bestilte feil mat på. Men jeg fikk en gyllen anledning til å bli bedre kjent med grekerne og snakke drit med Polona, så jeg hadde det supert. Dessuten kjøpte vi sjokkis og chip ohoykjeks på det lokale ciestaåpne supermarkedet sammen med Fransesc så alt var sore vel. På kvelden gjorde vi siste finnish på vår sexy lille modell og var på Lokal-TV! :D (ikke fordi jeg merka så mye til det, men) Jeg fikk masse credz for plastelinahunden jeg lagde (og klemte flat da jeg mista den i veska og ikke fant den igjen før det nesten var tu leit). Og sååå var det Spanish Night. Olé! Da sheika vi assen til Tengo la camisa negra (til ære for meeeg) og Go West! Mmmm!!! Jeg ble som vanlig mobba for min brutale lederstil når det gjelder dansing, og Hanna, Lisalotte og jeg hadde en dyp og intrikat samtale om drama og dets vidunderligheter. Før den hadde vi en ganske interessant diskusjon oppe i seminarrommet. Alle spørsmål var tillatt og ingen svar ble refusert. Jeg syns det var skikkelig modig faktisk. Skal ta med meg den der!

Torsdag var Barcelona-dagen! Første del tilbrakte jeg søtt i babyrommet på ONCE's lokaler:P Men det som egentlig foregikk virka veldig kult, masse taktile kart og jordkloder og kulturinformasjon. Hakeslepp! Så dro vi på et sånt... sjøfartsmuseum og glodde på og/eller befølte båter og trossetau, og alt var bestrødd med punktskrift! Det var til og med modeller og kart over bygninga så det var mulig å finne dassen for seg selv. Wæææo!
Så dro vi sammen med den særdeles kule guiden og så på skikkelig kule kirker and so on and so further. Jeg var så sulten at det var dånedimpen, men henrykt over alle bildene jeg fikk tatt og over hvor gøy det var å spanske med Jahn. ;)
Så spiste jeg opp desserten og kjøttbollene og hvitløkschampignongene til Alex og Sylvia (og sa 55 sammen med kelneren), og SÅ! kom Hanne:) OG Munthadar og Bjørn Roger (noe jeg oppdaga en halvtime eller noe senere) og enda flere folk. Det var rett og slett en festlig overraskelse. Vi tok is og kaffe på en utekafè før jeg klarte å overtale dem om at NÅ måtte det bli mat på meg. Så fikk jeg bestilt min baguette med tunfisk og torsdag;p, og holdt en bitteliten kaninbaby og en enda myye mindre marsvinbaby før Hanne and the crew dro hjem og på fyllafest;) og jeg, Alex og Sylvia fòr på shopping på det senteret som var på andre siden av broa. Knæsjblått er mitt kodeord, Lilla er Sylvia sitt! Men så forgikk jeg av sult, pinlig berørthet og magnesiummangel resten av den dagen. Og av frustrerthet, grunna det brede lag av folkets mangel på respons når Alex konfronterte dem med sitt "Perdon? Coneja de India?!" :D

Frædda'n var den siste dagen, og deeet var trist. Enda tristere fordi Mircolito og de andre kule italienerne dro sin vei...
Om formiddagen hadde vi et mørkt og stillesittende men akk så interessant foredrag om lydbeskrivelser på DVD, kino, teater og opera. Jeg skulle bare ønske at vi også gjorde ett eller annet, for jeg har så lyst å lære om det! Og i ciestaen var jeg sååå klar for å bade, men ingen sa at de var der da jeg kom på stranda, så da måtte jeg sole meg ensom for meg selv isteden:( Men det var litt deilig å nyte siste dagen alene på den måten også:) På ettermiddagen gikk vi på museum, og der fjerna de likegodt alle glassmonterne og gav oss latexhansker (som etterlot seg deilige luktminner i timevis etterpå) slik at vi kunne kjenne på alle de antikke skulpturene. My gaaaawd, as if that would be Nøøørwey. Mmm! Jeg elska det. Og derfra er det også plenty med shnaisne bilder.

Så gikk vi på en sånn vin...plass der det var litt fullt, så etter at vi hadde kikka litt på vintønner og Txell hadde latt meg smake på sin alkoholfri druevin, tusla Hanna og jeg diskret ut derfra og begynte å vandre hekk-og hagelangs i Vilanova. Så gikk vi oss bort, og så kjøpte vi is, og så kom vi forseint til diplomutdelinga. Off, samvittigheten min gråter av det her. Det er så trasig å være for sein.
Vi hadde middag med tomatbrød, masse pølser, oster (deriblant endelig den forsømte brunosten:P) og en kul dessert. Mmmm! Og så hadde vi et stille og intimt avskjedsparty akkopagnert av spanske disneysanger og Oro jaska beana fra min PC.;) Så sov vi

...og så pakka vi i en FADERLIG fart, og jeg glemte ikke iPoden min! Har sjelden vært trøttere enn på den ukristelige tog-og metroreisa til flyplassen. Og så var det bare suss og klem og haaadebjaaa, og jeg sov søtelig de fem timene hjem til Tromsø,kun avbrutt av at jeg stjal en penn av Alex på gardemoen. Og nå er jeg altså hjemme, og sitter (som dere ser) igjen med suuuuperduuupermange gode, nydelige, rørende, latterlige og fantastiske minner fra SPANIA!!

Nå må jeg I HVERT FALL tisse.

Hilsen fra Hotel Cesar

Jeg trodde ærlig talt aldri jeg skulle synke så dypt; men nå er det faktisk kommet dit hen at jeg trasker omkring dagen lang på et spansk hotell som deler navn med hele Norges lavmoralserie. Vi holdt på å forgå da vi oppdaget det, og jeg har for min del ikke helt rukket å bli komfortabel med tanken ennå. Det rekker jeg sikkert ikke heller, for i morra flytter vi etter planen til Molí de Mar, ett eller annet hus som vi egentlig skal bo på.

Mjaaaa, ganske forvirrende blogpost kan-skjè...

Men for å forklare uinnvidde på en kort, konsis og koselig måte, så dro jeg til Barcelona i går (på et ukristelig tidlig tidspunkt) for å være på kurs der i en uke sammen med to andre nordboere, masse spanjoler, pluss en del litauenere, grekere, italienere, slovenere og estlendere. Ikke veeerst;)
Og her er det kjempe, kjempe flott. Siden vannet er forsvunnet fra Barcelona Voluntaria sitt hus som vi egentlig skulle bo i, får vi bo på hotell :) (cesar!?) Det er et skikkelig nusselig hotell faktisk, med èn farge på hver etasje og lys som slår seg på når man kommer, akkurat som for å hilse (les: gatelykt i ett eller annet innlegg fra januar i år!) Jeg bor i den lilla etasjen, og på rommet mitt er alt litt lilla, til og med taket og dolokket. Og vi har tre puter i senga vår (eller seks, for jeg og Sylvia har en kjempekul dobbeltseng;)). Og last but not least, vi har jo trådløst Internett! :D Så nå skal jeg sitte her og kose meg, og skjemme meg ordentlig bort før det blir i morgen og det (trolig) internett-løse Molí de Mar blir den nye realiteten. Sist vi var der, fikk vi kokt pasta (bare kokt pasta. Med vannavkok) til forrett, og fire runde kjøttstykker til hovedrett. Det var faktisk en smule jalla, så mitt inntrykk av det der huset er bittelitt usikkert;) Men resten av maten har vært upåklagelig. Jeg har faktisk begynt å like finbaguette med potetmos, who would've thought...

Og med spansken går det sannelig bedre enn planlagt. Jeg klarer faktisk stort sett å gjøre meg forstått når det trengs, og er en fantastisk nonsensespeaker. Dagens var:
"Me mola los bebés españoles... Quiero uno de los!"
"Por qué?"
"Por que son... marónes!" Jaaada. Nørdekristin, og ingen forsto det. Men jeg må nesten notere det her så jeg ikke glemmer det, for det hadde de det så forferdelig festlig med så lenge at det virkelig er et solskinnsminne ;P

Men sånn rent kursmessig sett er det også interessant. Åååjaaa..! Vi har snakka om organisasjonene vi kommer fra (Sylvia, Alex og jeg hadde en særdeles vakker dramat/iron/isering av NBfU, som vi ble svært fornøyde med;) og vi har lekt masse kjemperare leker som brakte meg tilbake til 'em good ol' dramaklasse-days. I ettermiddag hadde vi punktskriftsworkshop, og jeg var den lykkelige skribent av masse usnnsynlige og usaklige setninger (et felt jeg tør utnevne meg som ekspert på!), som jeg utfordra meg selv med å få de seende til å lese. Og så har vi lagd tilgjengelig museum som vi alle kunne beføle og beglo av hjertens lyst, hvorav det norske besto av en russelue (min!), en melkesjokkis, en ostehøvvel, en plastelinamodell av Ishavskatedralen (dessverre fra meg den også...;p) og taktiltegninger av bunader. Er litt spent på dem, for de tørka aldri, så jeg fikk ikke helt med meg om jeg lyktes i mitt forsøk på å videreføre den norske kulturarv til papirarket...

I kveld har vi vært ute og spist på en restaurant med ødelagt toalett. Vet ikke hva den het, men det var veldig trivelig, og jeg fikk både champagnekorker og serveringsfat rett i skallen i løpet av kvelden. Jeg fikk også den erfaringen at camonbert (eller.no) er en ost jeg ikke bør prøve å spise, for den blir jammen en smule kvalm i min munn. Men cava er ikke særlig trasig;)

Dagens siste høydepunkt var den romantiske natturen som jeg, Sylvia, Alex og de litauianske hadde på strandprominaden. Den førte med seg både sikadekonversasjon (mellom de fri sikadene og den stakkars som er innesperret i min gamle 3510i), inspirerende kampsportkonversasoner med Carolis OG en skikkelig punchondanose tildelt av vår alles kjære Alexander, forsøkt kamuflert som en high five. Den sendte meg rett i bakken og fikk meg til å betvile at en god latter forlenger livet, for jeg holdt vitterlig på å dø. ;P

Men nå er det blitt en sen natt og en altfor altfor lang blogg. Jeg håper jeg blir skilla nok til å legge ut noen av de kjempekule bildene vi tok her snart, for det ville nok sende bloggen min rett til himmels, altsåe. Men nå har jeg iallfall skrevet det grundig ned så jeg har noen festlige minner til den dagen jeg er 67 og bare spiser kamferdrops og møllkuler.:) Nå gjenstår bare dusj og pakking, så er dagen komplett.

Buenas noches, pollas de cavallos:)

VERD

Å være verd noe for noen. Det er det som gjør meg aller best. Å kunne tenke "Det der! Det hadde jammen ikke blitt så kult hvis ikke vi gjorde det sammen. Hvis ikke jeg også var med!"

Hver gang jeg kan tenke det. Hver gang jeg kan møte noen som smiler masse, eller som sier "Nå må vi treffes, det er så lenge siden", eller "nå MÅ vi snakkes, jeg trenger det!", blir det turkist glitrende inni hjertet mitt av lykke og av omsorg.

Det er disse fargerike øyeblikkene jeg må huske på. Men jeg glemmer dem så fort. Hver eneste gang jeg blir minnet om at jeg er annerledes. Hver gang jeg ikke får gjøre det så mange av vennene mine gjør. Når jeg ikke kan si "De ringte fra jobben, de trenger meg". Når jeg ikke kan kjøpe mine egne klær for mine egne penger som jeg har fortjent, fordi noen trenger meg på en sånn måte at de betaler for at jeg skal bruke av tiden min på å jobbe for dem. Og når den jobben som endelig trengte MEG, til syvende og sist allikevel måtte ha noe annet, uansett hvor flink jeg var, uansett hvor bra jeg ville vært. Da blir det duggete skyflekker i det turkise, og jeg er lei. Jeg tenker på alle jobbene det ikke er vits i å søke, fordi det trengs mer enn meg. Uansett. Og det liker jeg ikke. Æsj.

Men det er da jeg må huske på at jeg skal bli best en dag. At det skal komme en tid hvor folk banner, omså bittelitt, hvis jeg blir liggende hjemme med influensa. En tid jeg ikke blir uunnværlig, men der jeg er trengt. Der jeg ikke havner aller nederst på stigen. Der iallfall ikke alle gjør en bedre jobb en meg.

Og det er når duggen på hjertet kommer at jeg for all del må huske
alle øyeblikkene
der jeg er velkommen
der jeg er trengt
der det ikke hadde blitt det samme
uten meg.